På lørdag satt vi barnevakt for en nydelig liten gutt på 3 år. Han gråt da mamma'n dro stakkar, men han roet seg snart med bestikkelser (sjokolade og is), og en tur i lekeparken. Vi lekte at vi kjørte båt, og han fikk låne husnøklene for å kunne starte den. Men den ville ikke starte. Da fant vi ut at det måtte være fordi det vokste gress i motoren, så da var det bare for meg å sette igang og luke. Og da motoren var fri for gress startet den heldigvis ;)
Da mamma'n kom for å hente han ville han ikke dra, så da gråt han like fælt som da hun dro. Det er ikke greit å være liten... Så det endte med at han måtte overleveres skrikende og sparkende til en sliten mor som lempet han inn i bilen.
Etter han dro kollapset jeg i sofaen, fullstendig utslitt! Vi hadde passet han i 5 timer, og jeg kan ikke skjønne hvordan noen takler å ha egne barn hele tiden! Men det er vel litt annerledes. Han var søt, og veldig snill så lenge han ikke fikk trass-anfall, men jeg må si jeg var glad for at vi ikke har egne barn akkurat da. Det var så deilig å kunne overlate han til mamma'n og så kollapse på sofaen med en film.
Jeg blir litt redd for at jeg ikke er klar til å bli mor, men samtidig tenker jeg at det er noe annet med egne barn. Man kan vel aldri være forberedt på det å få barn, så vi får lære mens vi går...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Så koselig at du vil legge igjen en hilsen :)